Fjernstyrt helikopter.

Hepp hepp, bloggen er visst tilbake igjen. Bloggen måtte ha litt ferie, men nå er den tilbake for å fortelle om litt slikt og litt sånn, det er ikke de mest sammenhengende bloggtekstene som kommer, men sånn er det bare etter så lang ferie som bloggen har hatt.

Et dilemma i livet er det med dukker. Ikke barbiedukker eller babydolls, men sånne skikkelig fine miniatyrting. Man får aldri lov å leke med sånnt når man er små, men når man er voksen blir det gjerne en litt rar hobby, beslektet med det å ha 70 katter og enda flere skjal, og å lukte vaffel til enhver tid. Det er ikke veldig spitzy. Dessuten har jeg ikke i min hybeltilværelse mye plass å tilse noen hobbyer i det heletatt.  Men en dag når jeg blir stor og får mitt eget hobbyrom, og sikkert lukter vaffel likevel, så tror jeg jeg skal begynne med miniatyrting. Såså, allesammen, jeg lover å ikke bli fanatisk. Jeg skal ikke snakke ustanselig om miniatyrkopper og nye dokkejakker når jeg blir 41. Sannsynligheten er større for at det aldrei blir noe av.

Men, om det blir miniatyrting, sier det seg selv at alle miniatyrene skal være like gjennomførte som for eksempel disse bøkene.

Og jeg skal bare ha slike stuer:

Det hadde vært ganske fornøyelig.

I bursdagsgave ønsker jeg meg forresten et fjernstyrt helikopter.

Kjerringa mot strømmen

Det var engang en mann som hadde en kjerring, og hun var så tverr og vrang at det var ikke godt å være i lag med henne; mannen, han hadde nå slett ingen utkomme med henne; det han ville, ville hun støtt tvert imot. Så var det en søndag utpå sommeren at mannen og konen gikk ut og skulle se hvordan åkeren sto.

Da de kom til en åker på den andre siden av elven, sa mannen: “Ja, nå er den skjær; imorgen får vi til å skjære.”

“Ja, imorgen kan vi ta på å klippe ‘n,” sa kjerringa.

“Hva for noe, skal vi klippe? Skal vi ikke få lov til å skjære heller nå?” sa mannen.

Nei, klippe den skulle de, mente kjerringa på.

“Det er aldri verre enn lite å vite,” sa mannen; “men du må vel ha gått fra det vesle vettet du har hatt og nå. Har du sett at noen har klippet åkeren, du,” sa han.

“Lite veit jeg, og lite vil jeg vite,” sa kjerringa, “men det veit jeg visst, at åkeren skal en klippe, og ikke skjære,” sa hun. Det var ikke årøe om det, klippe skulle de.

Så gikk de bortetter og keiket og trettet, til de kom på broen over elven, like ved en dyp høl.

“De sier for et gammelt ord,” sa mannen, “at godt redskap gjør godt arbeid; men det trur jeg nok skal bli en rar skur som de klipper med sauesaks,” sa han. “Skal vi slett ikke få lov å skjære åkeren nå da?”

“Nei, nei - klippe, klippe, klippe!” ropte kjerringa, hoppet opp og klippet med fingrene etter nesen på mannen. Men i ilska aktet hun seg ikke, og så snåvet hun i en stokk-ende på broen og dumpet i elven.

“Gammel vane er vond å vende,” tenkte mannen, “men det skulle være snodig om jeg ikke fikk rett engang, jeg òg.”

Han la ut i hølen, og fikk tak i hårtoppen på henne, så vidt hun fikk hodet over vannet. “Skal vi så skjære åkeren?” sa han.

“Klippe, klippe, klippe!” skrek kjerringa.

“Ja, jeg skal lære deg å klippe jeg,” tenkte mannen og dukket henne under. Men det hjalp ikke, de skulle klippe, sa hun da han tok henne opp igjen. “Jeg kan ikke annet tru enn at kjerringa er galen,” sa mannen ved seg selv. “Mang en er galen, og veit det ikke, mang en har vett, og når det ikke; men jeg får nå friste en gang til likevel,” sa han. Men han hadde ikke før fått henne under, før hun satte hånden opp over vannet, og til åklippe med fingrene som en saks. Da ble mannen storsint og dukket henne både vel og lenge. Men rett som det var, seg hånden ned under vass-skorpa, og kjerringa ble så tung med ett at han måtte slippe taket.

“Vil du dra meg ned i hølen til deg også nå, så kan du ligge der, ditt troll,” sa mannen. Og så blei kjerringa.

Men da det lei om litt, syntes han det var ille at hun skulle ligge der og ikke komme i kristen jord, og så gikk han ned langs med åa og lette og soknet etter henne. Men alt det han lette og alt det han soknet, så fant han henne ikke. Han fikk med seg gårdsfolket og andre folk fra grannelaget, og de ga seg til å grave og sokne nedetter hele åa alle i hop; men alt det de lette, så fant de ingen kjerring.

“Nei,” sa mannen, “det kan nok ikke nytte dette. Denne kjerringa var nå ei kjerring for seg sjøl hun,” sa han. “Mens hun levde, var hun så rent på tverke, og hun kan vel ikke være annerledes nå heller; vi får til å lete oppetter og friste ovenfor fossen; kanskje hun har fløtet seg oppetter.”

Å ja, de gikk oppetter og lette og soknet ovenfor fossen. Der lå kjerringa, det var riktig nok. Det var kjerringa mot strømmen det.

Kvinnegruppa Ottar i Bergen arrangerer Kjerringa mot strømmen-kurs 25. - 27. jan. Det er fremdeles mulig å melde seg på.  Bare ta komtakt med meg på e-post: katarina_storalm@hotmail.com  

La Famiglia II

Storalmbloggen rapporterer i dag fra Rognan, dette forgjettede land for trailer-og snøscooterfantaster. Jeg er nordover for litt minimumstid med La Famiglia, for å overvære en innvielsesprosess. Det vil si: Barnedåp og familieselskap og kirke og kaffe og kaker, kaker kaker. Og hestesko-is i litervis. (Er det noen som har sett episoden hvor Xander og Anya skal gifte seg? Jeg så den i dag. Jeg kommer ikke til å få sove i natt. Riktignok er ikke familien min en gjeng med demoner - det er heller Xanders familie jeg besitter. Jeg vet egentlig for lite om familien til min kjære til å mistenke demonologi over gjennomsnittet. Men demoner er jo åpenbart overalt. Og Saltdal har mye sol om sommeren. Den er reneste soldalen. Sunnydale.  Min gamle barne og ungdomsskole har definitivt dårlige vibber. Den er antageligvis bygd midt over en Hellmouth. Og femilieselskap? Some kind of helldimension, I tell you.)   

Det går fryktelig lang tid mellom hver gang jeg er her oppe, men jeg har altså tre tantebarn. Det er det yngste tantebarnet som skal døpes nå. De er faktisk utrolig skjarmerende. Therese, nummer to, som er tre år gammel, sa seg i dag villig til å la meg sminke henne til det ugjenkjennelige(hun forsøkte seg flere ganger med den lite overbevisende frasen ” tante treng ikke å hjælp, e kan gjær da aleina” noe som førte til lipgloss i hår og øyne). Hun ble faktisk veldig fin.

Så bortsett fra det med familieselskap, noe som gir meg veldig dårlige vibber i og med at jeg er forlovet, er det kjekt å være hjemme en tur. La Famiglia er og blir La Famiglia, men det er greit å kunne drøye et halvt år eller to mellom hvert besøk.

Bonfire Night

Remember, remember the Fifth of November,
The Gunpowder Treason and Plot,
I know of no reason
Why Gunpowder Treason
Should ever be forgot.
Guy Fawkes, Guy Fawkes, t’was his intent
To blow up King and Parliament.
Three-score barrels of powder below
To prove old England’s overthrow;
By God’s providence he was catch’d
With a dark lantern and burning match.
Holloa boys, holloa boys, let the bells ring.
Holloa boys, holloa boys, God save the King! 

A penny loaf to feed the Pope
A farthing o’ cheese to choke him.
A pint of beer to rinse it down.
A faggot of sticks to burn him.
Burn him in a tub of tar.
Burn him like a blazing star.
Burn his body from his head.
Then we’ll say ol’ Pope is dead.
Hip hip hoorah!
Hip hip hoorah hoorah!

Wuthering in Hollywood

Bloggen lever! Eller, med tanke på temaet jeg skal føre i pennen i dag; Emily Brontë lever! Tilfeldighetene skulle ha seg slik at jeg i løpet av den siste måneden – tatarata - har sett både filmversjonen av Wuthering Heights fra 1939, klassikeren med Merle Oberon og Laurencea Olivier - OG versjonen fra 1992 med Juliette Binochet og Ralph Fiennes) - OG lest boken (på nytt). Når alt dette skjer på en gang betyr det selvfølgelig at jeg er litt mye ute på heden for tiden. (Men ikke så mye som du skulle tro! Jeg har nemlig også lest Stieg Larsons Menn som hater kvinner og Goethes Faust 1, sett fire sesonger av Buffy The Vampire Slayer og sett hele serien Twin Peaks i løpet av den siste måneden-isj og er faktisk like opphengt i alle disse tingene på samme tid. Med andre ord blir jeg for tiden ledsaget av djevelen mens jeg ser vampyrer og demoner overalt (som jeg selvfølgelig skal hacke datamaskinen til og finne ut absolutt alt om) - alt foregår på rim og rytme mens Ellen Dean (som av og til kalles Bob) står på kjøkkenet og overvåker meg for å fortelle alt (baklengs/forlengs) til tilfeldig forbipasserende om 25 år. Det er like kjekt som det høres.)

 Kanskje var det en artikkel jeg leste i The Guardian Review i august av Martin Kettle, med tittelen ”If Wuthering Heights is a love story, Hamlet is a sitcom” som førte til denne lille studien jeg har hatt for meg selv. Kettle tar blant annet for seg hvordan Hollywood forenkler og reduserer historien, og skaper myten om at det kun er en kjærlighetshistorie. Han skriver: ”The relationship between Catherine and Heathcliff is, without question, at the novel’s heart. But theirs is a much more complex, contradictory and unreconciled relationship than could be described as a love story. It goes far beyond romance, sexual attraction or even mutual dependence. In fact it would be hard to say how far the Catherine-Heathcliff relationship contains any of those qualities at all. Only death resolves it.“ 

Så når jeg nå har sett to av filmatiseringene (jeg trodde inntil nylig at det bare var den fra 1939 og den fra 1992, men det er altså også en versjon fra 1970 med Timothy Dalton som Heathcliff, en rekke TV-produksjoner og noen spanske og japanske produksjoner som jeg altså ikke har sett) blir spørsmålet: Hvordan forholder egentlig disse filmene seg til boka? Er de verd å se? Hva går du glipp av dersom du bare gidder å se filmene og ikke gidder å lese boka? Gidder noen å hjelpe meg å finne ut av dette? så angt har jeg kommet frem til følgende.

 

For de som ikke har sett filmene: De er vel verdt å se. Det er gode filmer og de er jo basert på en knakende god bok, selv om de ikke ER boken. For det er de på ingen måte. Er du av den typen som er redd suppete kjærlighetshistorier bør du styre langt unna filmen, men du kan trygt lese boken, for å si det slik. 

 

Filmen fra 1939 er den mest stormende og historisk sett tidsriktige, men den er også litt snodig. Den synes boken blir for kjedelig/komplisert/mørk/kompromissløs (stryk det som ikke passer) etter at Cathrine Linton dør, og derfor kutter de historien der. Cathy dør, og så dør Heathcliff også, sånn ca. to min lenger ut i filmen. Ingen andre generasjon, ingen Cathy jr eller Hareton eller sykelig og pjuskete Linton Heathcliff. Det er jo litt skuffende. Og det er kanskje det som bidrar sterkest til å redusere hele historien til Love Storyen mellom Cathy og Heathcliff. Likevel har filmen sider ved seg. Det var kanskje et fenomen sånn på 1930-tallet at absolutt alle som kunne lese allerede hadde lest boken (hva vet jeg) så dermed var det et mindre poeng å fortelle boken på nytt, bare med bilder. Man kan kalle filmen en slags nytolkning, som man så ofte gjør på teateret. Det gjør at det ikke bare blir en Readers Digest Revisited, men også en egen opplevelse, i alle fall i den grad man synes at nytolkningen er vellykket eller ikke. Når det gjelder denne boken tror jeg nok det mest dramatiske og bemerkelsesverdige rett og slett hadde vært å ikke lagt noe som helst i mellom, og fortalt historien slik den er.

 

Produksjonen fra 1992 går ganske langt i å fortelle historien slik den er. Når jeg nå har sett filmen mindre enn en uke etter at jeg leste boka, kan jeg bare si at den holder seg strengt til historien. Den forteller dessuten hele historien, og den forsøker på en måte å la det bli så mørkt som altså bare Emily tør å dra det. Men de lykkes bare rett og slett ikke. Hva er faktorene som gjør at det går på trynet? (Misforstå meg rett – det er en bra film, men om den hadde tenkt å være Wuthering Heights så har den ikke lykkes). Det kan jo hende at regissør Peter Kosminsky hadde nådd betrakterlig nærmere målet hadde han laget en TV-serie på fem-seks episoder på en time hver. Karakterene hadde ikke blitt så flate, og man hadde hatt bedre tid til å bli kjent med den langsomme hevnen og hatet i all sin gru. Men selv med dette inne i vurderingen tror jeg ikke det hadde funket. For det første hadde Kosminsky måttet finne en annen til å spille Heathcliff. Ekstremt Anonym har påstått dette ovenfor meg i lang tid, og selv om jeg har ikke vært enig, må jeg nå innrømme det, om enn av andre grunner enn EA har. Jeg vil nødig være alt for streng mot mitt hjertebarn Ralph Fiennes, men problemet er altså at denne mannen er alt for hot til å spille Heathcliff på en saklig måte. Det er mulig dette er en vel subjektiv vurdering fra min side. Men selv når Heathcliff viser seg fra sine aller mest grusomme sider (det vil si – så grusomt som det blir i filmen), når han sperrer inne og banker opp stakkars Catherine Linton og tvinger henne til å gifte seg med sønnen sin for å arve Thruscross Grange – selv da siklet jeg. Da har de valgt feil skuespiller. Oppriktig talt. Det er bare ikke troverdig, vi tror ikke på at han egentlig er ond. Bare misforstått, og litt snål og sint. “Alt han der trenger er en skikkelig god klem!” tenker man. Og for enhver som har lest Wuthering Heights er det åpenbart at gir du Heathcliff en “god klem” kommer han mest sannsynlig til å drepe deg. Ta arven fra deg, dine barn og deres barn, og torturere dem til de blir gale. Ca.

 

Dessuten er den alt for tam og tannløs. Den forstår ikke hvilken tradisjon boken er skrevet i. Filmen fra 1939 ivaretar villskapen og galskapen på en annen måte, de forstår at boken er inspirert av den romantiske perioden. Spesielt scenen hvor Cathy forstår at Heathcliff har dratt  sin vei er mye voldsommere i 1939(i 1992 tripper hun litt rundt på gårdsplassen). I 1992 er de rett og slett litt historieløse, og de har nok forvekslet Emily Brontë og Jane Austen pittelittegrann, og trodd at alle damer som skrev bøker på 1800-tallet gjorde det på samme måte, og dermed forvirret seg selv.

Men først og fremst tror jeg at grunnen til at filmatiseringene aldri virkelig får tak i Wuthering Heights, er at de er feige. Det overrasker meg hver gang jeg leser boka, hvor mørk den er. Jeg har en snodig tendens til å glemme hvor jævlig det blir, og for en suppe av hat og ondskap og evig smerte som kommer frem inni de sidene. Den er en storm å lese, selv om man har lest den mange ganger før. Som Martin Kettle sier; “Wuthering Heights is unfilmable”.

 

Denne posten har også en søsterpost på videobloggen min.

About the hairdo

Jeg tenkte jeg skulle ta turen til frisøren en av dagene. Jeg har aldri vært hos frisøren før.  Dette blir spennende.

Hot Babes

Jeg og Ekstremt Anonym tar oppfordringen fra kommentarfeltet til posten “Hot, hot, hot” på strak arm. Sjelden har det kommet en mer inspirerende innvending. Det er klart vi skal ha likestilling! Her er en uprioritert liste over kvinner vi kunne tenkt oss å skifte spillelag for.

Elizabeth Bennet. Det er ikke så nøye hvem som spiller henne. Hun er jo “the most delightful creature ever to appear in print”. Word.

“Follies and nonsense, whims and inconsistencies, do divert me, I own, and I laugh at them whenever I can.”

 Buffy Anne Summers. “All right, yes, date and shop and hang out and go to school and save the world from unspeakable demons. You know, I wanna do girlie stuff!”

Modesty Blaise, selvskreven på lista!

Tulip O’Hare

Simone de Beauvoir: Man er ikke født kvinne og det der. Oioioi, the brains on that woman.

Tori Amos: Helt klart kulest i verden.

But my priest says
You ain’t saving no souls
My father says
You ain’t making any money
My doctor says
You just took it to the limit
And here I stand
With this sword in my hand
You can say it one more time
What you don’t like
Let me hear it one more time then
Have a seat while I
Take to the sky

Patti Smith: “I put my hand inside his cranium, oh we had such a brainiac-amour”

Xena Warrior Princess: Ingen komplett liste uten minst en babe i jernbikini! “In a time of ancient Gods, Warlords and Kings, a land in turmoil cried out for a hero. She was Xena, a mighty princess forged in the heat of battle. The power. The passion. The danger. Her courage will change the world.”

Marilyn Monroe: Golden oldie. Visstnok også vinneren av forrige århundres IQ-konkurranse, uten at jeg er helt sikker på hvordan de målte seg fram til det. “I don’t want to make money, I just want to be wonderful.”

Angelina Jolie: Som Jon Stewart sier det “Your hotness is our strongest weapon against fundamentalism.”

Så der har dere den! Virrvarr og Bjarte kan anse seg selv som tægga. Tør dere ta utfordringen? Kan det skapes en kulere liste? (Ekstremt Anonym ville gjerne hatt med Death og Starbuck, mens jeg ble nekta å ta med Gerd Liv Valla. Det får bli til en annen gang).

Hot, hot, hot!

Hotte menn er (i motsetning til ellers?) hett samtaleemne om dagen. ALLE vil liksom diskutere dette interessante temaet, det er litt som en HP-bok; vanskelig å legge fra seg når man først er i gang. Jeg forstår dere alle, kjære medblogginner, og er selv kanskje blandt de som er aller hardest grepet.

 Så når kjære Virrvarr tægger meg med sin fantastiske kåring av hotte menn, er det bare å kaste seg over tastaturet og gi min egen vurdering av representanter for dette merksnodige kjønnet (skjønt det nok er google-delen som er det aller gøyeste ved denne kåringen).

1. På førsteplass har jeg ikke veldig store betenkeligheter. Selv om at det finnes massevis av kjekke karer der ute, ligger faktisk den kjekkeste jeg vet om og snorker ved siden av meg. De som kjenner meg vet at om dette ikke var så, hadde jeg ikke hatt stor sentimentalitet over å plassere kjæresten min langt nede på en slik liste. Min forlovede er en kjekk mann. Men bilde har jeg ikke.

2. Selv om jeg har okket meg mye over Severus Snapes utrolige hotness, er dette en ganske fersk infatuation, og Rickman må finne seg i en plass lengre ned på lista. Mye dypere ligger faktisk avstandsforelskelsen til skuespilleren bak The Dark Lord Himself, Ralph Fiennes.

Helt siden jeg var 13 har denne mannen hatt ekstraordinær påvirkning på meg. Så synd det er at de har sminket ham til det ugjenkjennelige i HP-filmene. Det er bittert. På bildet spiller Ralph Heathcliff i den merksnodige tolkningen av Wuthering Heights fra 93 eller noe, der de tror at boken er en romantisk feelgoodroman. Snodige saker, men verd å se på grunn av den utrolige hotnessen til Ralph.

3. Den store helten: Severus Snape (Alan Rickman). Trenger ingen videre kommentar.

4. Marlon Brando. Alle blir jo gamle, og det forandrer ikke på at noen var utroolig hotte når de var unge. Danger, danger! High voltage!

5. Benicio Del Toro er også selvskreven i min hotness-liste. Nå begynner jo også denne karen å dra på årene, men hva gjør nå egentlig det?

6. Jesse Custer. Selveste Preacher fortjener selvfølgelig en ganske høy plassering på lista, at han ikke finnes på ordentlig gjør ikke så mye, det gjør jo ikke Marlon Brando heller, lenger. 

7. Litt dårlig bilde her av Harold Perrineau, kjent fra “Lost”, “Matrix” og lkke minst som Mercutio i Baz Luhrmans Romeo + Juliet. Også utrolig hot.

8. En grunn til å se Jurassic Park-filmene vil alltid være Jeff Goldblum, skjønt opptredener i filmer som “The Fly” aldri er veldig heldig.

9. Syd Barrett, gründeren av Pink Floyd, er en annen kjekk, kjekk mann.  

10. En slik liste blir for min del bare ikke komplett uten Morten Harket.  (Hey, this time you’ve gone too far - You know how touchy we are:). Da jeg var to år kalte jeg ham for Hallelow (hadde kanskje sammenheng med hiten Hunting high and low), og hadde A-ha-plakat over senga som ble så fillete at den en dag bare forsvant. Og det er ikke helt enkelt å gi slipp på sånt.

 

Så der har dere min vurdering. Det var faktisk litt vanskelig å finne hele ti überhotte menn som jeg synes er så hotte, men det er kanskje ikke et problem alle sliter med? Forresten merker jeg at alle mennene likner ganske mye på hverandre. Ingen blonde folk her, visst. (Nei, Malfoy kom ikke inn på lista, og det er ikke bare på grunn av at han blir en wimpering liten sopp i bok 7, men fordi jeg ikke heelt får “Patrioten” ut av hodet, hvor Isaacs fikk en litt for lite flatterende rolle).

 Utfordringen går i alle fall videre til Avil og Sexy Sadie. Så for vi se hva for merksnodige saker som dukker opp.  

Om støvsugere, pusekatter, Krypten og pusen.

Jøss, nå er det lenge siden jeg har oppdatert. Er det mulig å bli like sløv på bloggefronten som unge Storalm uten å ha lagt fra seg bloggeremediet fullstendig? Helt sikkert. Men sånn får det bare være. Det morsomme er jo at mens jeg nesten ikke har vært innom bloggen min selv, har kommentarene strømmet inn om Snape og Kalvik og HP osv som aldri tidligere. Artig.

I sommer har jeg jobbet som hjemmehjelp. Det er, kort sagt, en skikkelig drittjobb.

Jeg har vasket minst fire slike for dagen i tre måneder. Dét er drittent.

Men it brings the bacon home. Og det er en jobb som bringer nye betraktninger inn i unge Storalm. Enkelte ting begynner man plutselig å sette pris på når en er innom sju ulike hus for dagen for å vaske for gamlinger.

Det ene er lange nok støvsugerledninger. Et sted jeg var innom nar det – paktum – en meter og 20 cm lang ledning på støvsugeren. Jeg spurte om det var noe galt med den, men fikk til svar at neida, det var sånn de pleide å ha det, så fikk man bare dra slangen så langt man kunne utover gulvet. Jeg kom ikke inn under sofaen, ikke inn i krokene, og syntes selv det var mektig frustrerende, i og med at mannen hadde heldekkende golvteppe, og vasking var uaktuelt. Generelt setter man enormt pris på velfungerende støvsugere. Kommer man over en skikkelig god støvsuger, er resten av dagen mye bedre. Men gamle folk kjøpte gjerne støvsugerne sine i 1967, (året etter at de skaffet seg heldekkende gulvtepper i alle rom, inkludert bad og kjøkken), så gode støvsugere er skjelden vare.

Andre ting man setter virkelig pris på er gode dobørster, gode mopper, parkettgolv og demente gamlinger. Demente gamlinger holder som regel kjeft og sitter på ett sted, så man får jobbet i fred. Det kan man sette stor pris på.

Ellers har jeg fått min kjære til byen, og vi har flyttet til en krypt i Lille øvregaten. (derav bloggens nye utseende) Krypten er veldig koselig, med piano og mange lamper og steingolv med varmekabler og hodeskaller og en LP-spiller med masse fine gamle LP-er til.

En krypt, men dog ikke vår krypt. Men du vet hva de sier; en gang krypt, alltid krypt.

Vi har også fått oss en liten pus i vår lille lykkerus, en hvit jentepus som heter Sneipen. Sneipen undergår hard disiplinering i disse dager for at den skal slutte å gå på bordet når vi spiser, ved mindre foreteelser blåser vi den i ansiktet og sier høyt og bestemt ”nei”, og finner vi den med nesen langt nedi melkeglasset eller rømmeboksen har vi en liten vannsprayflaske, og den har fått seg noen spray på nesen, noe den setter ganske lite pris på. Den lærer nok ganske raskt. Bilder av både krypten og pusen og kjæresten kommer!

Så med det, til neste gang, fortsatt god valgkamp og adjøss!

AVSLØRING:

Kun på Storalmbloggen kan du nå lese den spennende nyheten om Draco Malfoys egentlige opphav. Han var aldri sønnen til Lucius. Her står det krefter av en helt annen, og mye skrekkeligere natur bak. Kun den aller mørkeste skapning fra nord kunne stå bak dét lille kreket.

Faren til Draco Malfoy er, og har alltid vært Finn Kalvik.

Bevis 1.

Se på dem da! Som to dråper vann!

Kan det være noen tvil? Den minste tvil i verden? Om det skulle være, burde den snart falle til bakken, etter fremleggelsen av bevis 2:

Melodi grand Prix 1982; Finn Kalvik med Aldri i livet. Dette er Dark Arts i en grad Lucius aldri kunne  prestert. Det er ren kryptonitt! En helt egen form for mørkemakt som kan  drive enhvær fra vettet. Det finnes selvfølgelig adskillig værre mørkekunster signert  Finn Kalvik, men slikt får den nyskjerrige oppsøke på eget ansvar.

Så der har dere det! Personlig er jeg jo ganske lettet over at man på filmsettet mestemte seg for ikke å caste Finn Kalvik, men heller konkluderte med at Jason Isaacs var bedre skikket. Med Finn Kalvik som Lucius hadde jo filmen blitt en uutholdelig affære, og det hadde jo vært trist, i og med at filmene jo faktisk er ganske kjekke.