• Mitt absolutte (evt hemmelige) drømmeyrke:

En jobb der jeg hadde fått godt betalt for å drive med mine favorittsysler, selvfølgelig. Gjerne ovenfor andre mennesker. Å kombinere maling, nerding over britisk 1800-tallslitteratur, musikknerding, og politisk aktivisme, og du har  mitt drømmeyrke. Samt tedrikking. Og hvis dette kunne gjøres på en måte slik at syslene stadig utviklet seg og ble større og mer omfattende (men på en oversiktelig måte), tror jeg ikke jeg kunne vært mer lykkelig.

• Hører helst på radio:

Jeg må ærlig innrømme at etter spotify hører jeg lite på radio, men det blir selvfølgelig P2, da. Og så går det et program på lørdager sånn i ni-titiden som tar for seg folk-rock og rock og liknende fra 60. og 70-tallet og fremoer, og hver gang jeg hører på det oppdager jeg noe nytt. Kanskje jeg burde finne ut hva det er for et program?

• Hvis jeg kunne bestemme/utføre én ting uten begrensninger som kunne påvirke hele verden, ville jeg…

Oppheve privat eiendomsrett.

• Hva er jeg kjempeflink til:

Å tegne. Og å nerde som en besatt over mine helt egne, sære ting.

• Yndlingssjokolade:

Belgisk sjokolade, som sjokoladen i Deli de Lucas Chocolate Spoon Cake.

• Beste konsertminne:

Tori Amos, Oslo, Sentrun Scene, september 2009.

• Hvilken tegneseriefigur jeg er aller mest redd for:

Saint of killers.

• Yndlingsforfatter:

Jane Austen. Ikke veldig vanskelig.

• Om jeg hadde vært et tre, hvilket tre ville jeg helst vært? (autentisk spørsmål fra Blekkulfs skoledagbok 1989!):

En stor, krokete, forblåst, mørk furu.

• Beste vintagekjøp:

Min Durst M 600 negativfremkaller. Selv om jeg ikke har fått brukt den så mye.

• Favorittband:

Band? Ikke artist? Jeg har lyst å skrive Hoola Bandoola Band, en det er vel andre ting jeg hører mer på… som for eksempel The E Street band.

• Det aller beste ved stedet jeg bor:

At jeg har så mange kjekke og interessante jobber.

For det meste synes jeg faktisk det er skremmende når det skjer, og jeg kan bli sittende og hyperventilere. I dag måtte jeg faktisk rope litt.

I går satt jeg på togstasjonen i Bodø og ventet på toget tilbake til Saltdal. Over høyttalerne oppfatter jeg sånn delvis en sang fra åttitallet,

Don’t push too far
Your Dreams are china in your hand

Don’t wish too hard
Because they may come true
And you can’t help them

Og likheten til  Tori Amos’ China som kom ut på platen Little Earthquakes slo meg, og jeg tenkte at dette måtte jeg undersøke nærmere. Tanken var glemt i ca samme øyeblikk som jeg tenkte den, men allerede i dag kom jeg på å googe China in your hand når jeg står midt i klesvasken, og leser ”Made in China” på en lapp. iPoden min står og shuffler mellom sine 9500 (og noe) sanger. Og i samme øyeblikk jeg trykker ned ”enter” på google-søket etter China in your hand, er Woodie Guthrie ferdig med I’m so lonesome I could cry. Og Tori’s China strømmer ganske tilfeldig ut fra høyttalerne.

Creepy.

Det viser seg at T’Pau’s China in your hand, som jeg aldri har lagt spesielt mye merke til, handler om Mary Wollstonecraft Shelley’s Frankenstein, og det viser seg at sangen er kjempeinterresant. Det er nesten litt som den gangen jeg oppdaget at Kate Bush’s Wuthering Heights faktisk HANDLER om Wuthering Heights, hvorpå jeg spilte Wuthering Heights på repeat to dager i strekk.

Tori Amos’ China handler om et forhold som er blitt kaldt, eller som kanskje bare aldri har vært varmt, og at det er hans følelsesmessige avstengthet som er umulig å bryte igjennom. Litt som å skulle bryte seg igjennom den kinesiske mur.

China

decorates our table

funny how the CRACKS don’t

seem to show

I og med at denne sangen har passet på de aller fleste forhold jeg har vært i, har denne sangen etterhvert fått en slags universell gyldighet. Hvor ofte har jeg følt på en avstand og en kaldhet i forholdet jeg har vært i? Det har til tider vært slik at jeg har innbilt meg at det er slik det skal være, at de fleste forhold er slik, og at om det finnes forhold som virker bedre, så er det fordi man sammen har overvunnet avstanden. Det skal kanskje sies at jeg i stor grad har vært tiltrukket av en slik kaldhet, en kynisme, en Byronic hero med vanskelig bakgrunn, og at jeg har sett meg selv som en ridder i skinnende rustning som skal åpne opp avstengte menn, make them feel.. Masochistisk nok.

Så – referer tekstene til hverandre?

China in Your Hand spinner videre på historien om en skapning som er skapt av mennesket, som er barnslig i en voksen kropp, fremmed for sin egen fortid og det som er menneskelig, men samtidig selv grunnleggende menneskelig – ensom, nysgjerrig,  hevnlysten, og naiv. Frankensteinmonsteret’s monsterlighet består mye av at han er et barn i en voksen kropp, han har ikke erfaring med andre mennesker, han kan ikke de sosiale reglene. Og så er han visstnok stygg.

Min egen hardkjøpte erfaring med menn som er kalde og avstengte, er at når man skreller bort alle halvgode, småmytiske forestillinger de har om seg selv(og vil at andre skal ha om dem), bunner problemet i at de føler seg som en fisk på land i enhver sosial setting. Det er bedre å gi inntrykk av at de er overlegen intellektuelt eller at de har en dyp og mystisk natur som de ikke liker å snakke om. Fordi at hadde du vært like intellektuell og mystisk hadde du bare forstått. Dette kan de gjemme seg bak, og med det, uten større unnskyldning være taus og usosial. Når det dype og mystiske skalkeskjulet ikke holder lenger, kan de unnskylde seg med at det er på dette viset de alltid har vært, det er deres natur, å forandre på dette vil være falskt mot den det selvbildet de har bygd opp for seg selv. Å skulle lære seg de sosiale reglene er så lite… dem.

Vår alles store helt, Mr.Darcy, virker jo i utgangspunktet litt som et monster, og det hele bunner i hans egen manglende forståelse av sosiale situasjoner. Mens han egentlig bare vil holde seg for seg selv, tramper han i realiteten intetanende rundt i salaten, og tråkker folk på tærne i øst og vest, og blir oppfattet som den mest ufyselige person Hertfordshire noen gang har sett. Og som Eliza Bennet sier når hun blir spurt om sitt førsteinntrykk av Mr.Darcy:

“You shall hear then — but prepare yourself for something very dreadful. The first time of my ever seeing [Mr.Darcy] in Hertfordshire, you must know, was at a ball — and at this ball, what do you think he did? He danced only four dances! I am sorry to pain you — but so it was. He danced only four dances, though gentlemen were scarce; and, to my certain knowledge, more than one young lady was sitting down in want of a partner. Mr. Darcy, you cannot deny the fact.”

“I had not at that time the honour of knowing any lady in the assembly beyond my own party.”

“True; and nobody can ever be introduced in a ball room. Well, Colonel Fitzwilliam, what do I play next? My fingers wait your orders.”

“Perhaps,” said Darcy, “I should have judged better had I sought an introduction; but I am ill qualified to recommend myself to strangers.”

“Shall we ask your cousin the reason of this?” said Elizabeth, still addressing Colonel Fitzwilliam. “Shall we ask him why a man of sense and education, and who has lived in the world, is ill qualified to recommend himself to strangers?”

“I can answer your question,” said Fitzwilliam, “without applying to him. It is because he will not give himself the trouble.”

“I certainly have not the talent which some people possess,” said Darcy, “of conversing easily with those I have never seen before. I cannot catch their tone of conversation, or appear interested in their concerns, as I often see done.”

“My fingers,” said Elizabeth, “do not move over this instrument in the masterly manner which I see so many women’s do. They have not the same force or rapidity, and do not produce the same expression. But then I have always supposed it to be my own fault — because I would not take the trouble of practising. It is not that I do not believe my fingers as capable as any other woman’s of superior execution.”

Så selv om de to tekstene kanskje ikke direkte refererer til hverandre, vil jeg påsta at de peker I same retning. Og en annen ting som peker mot China in your hand er at på det store og fine samlealbumet A Piano står China like under Tear in your hand.

Tilfeldig? Neppe.

Jeg merker at forventningene jeg har nå rett og slett går litt gjennom taket. Jeg bare håper at denne Seth Grahame-Smith har det som trengs for at dette skal bli bra. For det første, bør det ikke være noen disrespect for blant annet Elizabeth, Mr. Darcy og the Gardiners. De kan ordne opp med zombier, det er jeg overbevist om. Og han gjør lurt i å spille på lag med ironien til Jane Austen. Den tar høyde for det meste. Det er ingen enkel oppgave han har tatt på seg, men jeg håper inderlig at han har klart å få det til! Det er jo ingen som har lest den ennå, i og med at den ikke er kommet ut, så det er vanskelig å danne seg et bilde av boka utover forlagets egen presentasjon. Men ifølge Dagbladet er 85 prosent av boka ren originaktekst av Jane Austen. Og hvis dette fører til at lesertallet på denne boka går enda høyere enn det allerede er, så kan jo ikke det være en dårlig ting.

As our story opens, a mysterious plague has fallen upon the quiet English village of Meryton—and the dead are returning to life! Feisty heroine Elizabeth Bennet is determined to wipe out the zombie menace, but she’s soon distracted by the arrival of the haughty and arrogant Mr. Darcy. What ensues is a delightful comedy of manners with plenty of civilized sparring between the two young lovers—and even more violent sparring on the blood-soaked battlefield as Elizabeth wages war against hordes of flesh-eating undead.

Personlig skulle jeg gjerne likt å se blant annet Wickham og Miss Bingley som zombier. Og Lady Catherine De Bourgh! Og jeg tror faktisk at Jane Austen ville vært litt begeistret. Det er noe med den fantastiske multilags-ironien som *er* Austen, som faktisk åpner opp for helt crazy over-the-top fiction-tolkninger som dette.

Jeg elsker Pride and Prejudice. Jeg liker zombier. Forutsett at Seth Grahame-Smith er en skarp fyr som har satt dette sammen på en bra måte, tror jeg det er en match made in heaven.

But at my back I always hear
Time’s wingèd chariot hurrying near;
And yonder all before us lie
Deserts of vast eternity.
Thy beauty shall no more be found,
Nor, in thy marble vault, shall sound
My echoing song: then worms shall try
That long preserved virginity,
And your quaint honour turn to dust,
And into ashes all my lust:
The grave’s a fine and private place,
But none, I think, do there embrace.

Now therefore, while the youthful hue
Sits on thy skin like morning dew,
And while thy willing soul transpires
At every pore with instant fires,
Now let us sport us while we may,
And now, like amorous birds of prey,
Rather at once our time devour
Than languish in his slow-chapt power.
Let us roll all our strength and all
Our sweetness up into one ball,
And tear our pleasures with rough strife
Thorough the iron gates of life:
Thus, though we cannot make our sun
Stand still, yet we will make him run.

Mother the car is here
Somebody leave the light on
Black Chariot for the redhead
Dancing dancing girl And when I dance for him
Somebody leave the light on just in case
I like the dancing
I can remember where I come from

I walked into your dream
And now I’ve forgotten how to dream my own dream
You are the clever one aren’t you
Brides in veils for you
We told you all of our secrets
All but one
So don’t you even try
The phone has been disconnected
Dripping with blood
And with time
And with your advice
Poison me against the moon

Mother the car is here
Somebody leave the light on
Black Chariot for the redhead
Dancing dancing girl And when I dance for him
Somebody leave the light on just in case
I like the dancing
I can remember where I come from

I escape into your escape
Into our very favorite fearscape
It’s across the the sky
And across my heart
And I cross my legs
Oh my God
First my left foot
Then my right behind the other
Breadcrumbs lost under the snow
Mother
Mother the car is here
Somebody leave the light on
Somebody leave the light on just in case
I like the dancing
Mother

Dette handler selvfølgelig on Snåsamannen. Jeg ville bare henvise deg til avisa Gudbrandsdølen Dagningens portrett av Snåsamannen.  Jeg tror de skrev den med tanke på deg, Harald Eia. I et øyeblikks innstendige ønske om en dag å få bli manusforfattere i Ut i vår hage 3. Eller noe liknende. Og det er derfor jeg skriver brev til deg på denne måten, kjære, kjekke, staute Harald Eia.  Nå som jeg har lest den, (og lest den høyt med Harald Eia-stemme) ser jeg at livet ikke er fullstendig, før jeg har hørt Harald Eia i egen person lese dette portrettet. (utdrag går også fint), i en eller annen sammenheng.

Det var alt for denne gang, Harald Eia. Jeg kommer til å vente spent foran TV-skjermen, hver gang du skal på.

Hilsen Unge storalm (+ flatmate)

Den andre oppdaget jeg nettopp nå, og det var nesten like kjekt – det viser seg a i NIKKs egen oppsummering av debatten, fant de det for godt å sitere mitt innlegg – heldigvis hørte de etter på hva jeg sa (bare synd de ikke tok med hele innlegget:) )

- Det är inte överraskade att prostituerade är emot lagen, säger Katarina Storalm från den norska kvinnoföreningen Ottar. Grunden för deras försörjning försvinner. Därför är det viktigt att samhället går in med stöd.

NIKKs oppsummering er ellers et godt referat av den debatten som kom på slutten av konferansens første dag, til de som ikke kunne være på konferansen selv.

1. Unge storalm er jo stadig viklet fast i britisk 1800-tallslitteratur. Hvordan i allverden skal hun klare å komme seg ut av den smørja?

2. jeg vil bli den feministiske hulken.

3. Jeg har lyst å bli vampyr. Twilight er fantastisk, altså!

Jeg innser at om Virrvarr ikke tegner noen av disse historiene, blir jeg nok nødt til å tegne dem selv, på ettellerannet tidspunkt. Og det blir utvilsomt kjekt

 Og jeg håper det holder at det er levert inn en time før midnatt. Sånne frister må alltid stå med seneste klokkeslett, synes nå jeg Da gjenstår det bare å ønske alle et riktig godt nyttår, og å komme meg ut til festen før det blir for sent:9 Men jeg må innrømme – å sitte og jobbe med dette i timesvis har faktisk gjort denne nyttårsaftenen til den gøyeste på flere år….. Kjekt, kjekt kjekt!