Haha! En bloggpost! Det hadde nok ingen regnet med. Velvel, hvem kan stå imot når Virrvarr ber på sine knær. Ikke meg, viser det seg.
Katarina har altså vært i Paris. Jeg har drømt om Paris ganske lenge, og nå er det over. Jeg tror ikke jeg forsto det helt, før jeg kom til Paris, hvor masse og hvor lenge jeg hadde lengtet etter Paris. Det bare sa klikk, når jeg kom hit, litt på samme måte som det av og til sier klikk når man treffer noen man umiddelbart liker veldig godt, eller klikk, som det sier når man knepper sammen sånne metallknapper. A total match. Sånn rent bortsett fra at jeg ikke snakker et ord fransk, og at franskmenn ikke er veldig glade i engelsk. Petty obstacles!
Jeg bodde i en veldig fin del av Montmartre, synes jeg, Place des Jules Joffrin, det tok kanskje et kvarter å spasere opp til Sacre-Cæur, og metrostasjonen lå 30 meter fra hotellet. Jeg hadde grudd meg litt til dette infløkte parisiske metrosystemet, men det viste seg å være ganske enkelt. Følg pilene, se til at banen går i riktig retning, og så kommer stoppene som perler på en snor. Barnemat:) Første dagen var jeg skikkelig trøtt etter å ha reist hele natten – så hva passet bedre enn å være turist til fingerspissene. Jeg dro rett til Eiffeltårnet, nøt utsikten riktig lenge, fikk øye på mange av disse sagnomsuste landemerkene som jeg skulle se, før jeg satte meg på en toetasjes sightseeingbuss, som tok meg med til alle de store attraksjonene veldig effektivt. Jeg hoppet av på Notre Dame og fikk sett meg rundt på Ile de la Cite, – det var 20 varmegrader og strålende sol, og katarina var rett og slett lykkelig.
Men jeg oppdaget ganske snart at disse parisiske mennene er helt gale! Overalt var det menn som trodde at jeg måtte være interresert i dem – bare ikke klar over dette enda. jeg står i en butikk og skal kjøpe frimerker, mannen bak disken svarer “will you be my wife?” Jeg står i kø for å slippe inn på en utstilling, vakten (som egentlig skal undersøke om jeg har gift eller skytevåpen i veska) sier “You are a very beautiful girl! Very, very pretty! I love you!” og glemmer veskeinspeksjonen. Jeg går nedover gaten fra Sacre Cæur, og en mann roper etter meg “Hello! Where are you from? You are very beautiful!! I want to have sex with you!”
Og jeg undres. Som regel, når jeg får disse kommentarene, ser jeg helt fullstendig ordinær ut. Det slår meg at dette kanskje ikke har så mye med min overnaturlige skjønnhet å gjøre, som det har med at jeg er kvinne. Og kvinner er vakre små vesener, uansett hvordan de ser ut. Som regel blir jeg litt sånn Jajaja, så kanskje du ikke er helt vant med sånne individer som har pupper og innovertiss, men jeg vil veldig gjerne ha billetten/frimerkene/brusen min nå. Det må da være fryktelig slitsomt å løpe rundt og fortelle alle kvinner du ser at de er vakre og fortryllende. Det er i alle fall slitsomt å få høre det. Jeg kan ikke huske en eneste anledning hvor jeg har syntes det var veldig interresant å få høre hvordan jeg ser ut. Jeg har da for faen et speil! Jeg er helt klar over hvordan jeg ser ut! Jeg er ganske fornøyd, til og med, men Vennligst! Kan vi dreie samtalen over på noe som ikke bunner i ditt reproduksjonsbehov?
Uansett.
Paris består åpenbart av mer enn hormomfyllte menn. Pompidou-senteret var fantastisk, kanskje det mest fantastiske i Paris. (her finner du en grei oversikt over verker i pompidou) Noen smakebiter:
The wonderous Rothco! Black over red on red mener jeg å huske at det het. Det røde feltet under det sorte er veldig livaktig. Det beveger seg(nesten litt som Mona Lisa), blir mørkere og lysere – og om du ser bort og ser tilbake igjen, har det forandret seg helt. Dette skjer selvfølgeligvis ikke når man ser på denne trashy lille digitale kopien.
We favor the simple expression of complex thought. We are for the large shape because it has the impact of the unequivocal. We wish to reassert the picture plane. We are for flat forms because they destroy illusion and reveal truth. Mark Rothko.
Yves Klein. Rare lille mannen.
Og Braque. Og masse Picasso. Og en fantastisk midlertidig utstilling av futurister.
Ellers var jeg i Louvre. Det var nesten for meget(vi snakker jo om høykultur, da kreves det et litt pent sprog)
Der er det så mye kunst at jeg får helt vondt i magen av å tenke på alt jeg ikke fikk med meg, enda jeg var der i over 6 timer. Men det mest stunning:
Gericaults Raft of the Medusa. Mindblowing.
Death of Sardanapalus, av Delacroix.
The Winged Victory of Samothrace
The Apotheosis of Homer av Jean Auguste Dominique Ingres – et helt utrolig bilde.
Og ikke minst:
Girodets The Burial of Atala.
The story is of an Indian maiden named Atala who helps to free an Indian brave, Chactas, from his enemies. The two take refuge in a cave with a religious hermit named Father Aubry. Fearing that she is falling in love with Chactas after she has sworn herself to a life of Christian faith and chastity, Atala poisons herself. Devastated by her death, Chactas himself then converts to Christianity.
Disse romantikerne, altså. De er helt gale. Jeg elsker dem.
Nå må jeg ta en pause i denne posten – men jeg vet at om jeg lagrer den i Drafts blir den aldri skrevet ferdig. Noe jeg har store planer om å gjøre. Fortsettelse følger!
