From Hell

Jump to Comments

I det siste har jeg kastet meg over en rekke tegneserier, etter endelig å ha innsett at Bergen Offentlige Bibliotek jo har en ganske decent samling, og at jeg ikke trenger å vente til jeg har råd til å kjøpe alt selv på Outland. De tegneseriene jeg liker virkelig godt kommer jeg vel uansett til å skaffe meg, og det er jo faktisk greit å ha lest dem før man samler på dem, så slipper man å kaste bort penger på det som ikke er så interresant. De fleste tegneseriene jeg har lest i det siste må nok sies å være av sorten jeg definitivt vil ha til min egen bokhylle, helst med hard perm om det finnes.

Jeg har i løpet av den siste uken lest Alan Moores From Hell, Frank Millers Sin City, og Joe Saccos Palestine. Mandag gikk jeg nemlig ens ærend til biblioteket for å gå løs på tegneserieseksjonen, innstilt på å drasse med meg flere fulle plastposer hjem, og dette var altså noe av det jeg bare måtte ha. Jegbegynte mitt lille tegneseriemaraton med Neil Gaimans Mirrormask for noen uker siden, som jo var fantastisk, men alt for kort, og kanskje ikke heelt det man kan kalle tegneserie, men heller illustrert tekst? Og så leste jeg Gloom Cookie av Serena Valentino (mest fordi det var den samme tegneren som laget Courtney Crumrin, Ted Naifeh, som jeg leste for noen år siden). Det var kjekt nok, men det er neppe av sorten som lager varig intrykk. Og så leste jeg Neil Gaimans Creatures Of The Night, som også var kjekke saker, men Alt for kort – jeg må åpenbart fortsette med Sandman, selv om det ikke har fenget helt voldsomt før.

Det første jeg ble ferdig med var Alan Moores From Hell. (Jeg tenkte egentlig at denne ploggposten skulle være en slags høyttenkning over den ufrivillige sammenlikningen av Palestine, Sin City og From Hell jeg har gjort i mitt hode mens jeg har lest, men så tok visst fablingen over From Hell fullstendig av, så dette blir en post om den, så følger kanskje resten en annen dag)

From Hell er jo en teori over skjebnen til Jack The Ripper, (eller - skal vi si - Sir William Gull). Les gjerne en Wikipediaartikkel for litt input på hva det går i, så slipper jeg å forklare the basics. Dette er en tegneserie som jeg utvilsomt kommer til å gjøre skade mot ved å uttale meg om den etter å ha lest den bare én gang. Den fortjener flere lesninger, jeg bare klarer ikke å lese den på nytt med en gang. Jeg beklager derfor med en gang de litt høytflyvende og usammenhengende tanketrådene som nå kommer. Jeg skriver hovedsakelig til de som har lest tegneserien fra før, så beware of spoilers.

En stor del av det Moore bygger opp til, er et slags vedvarende ubehag, en kvalme, kall den gjerne eksistensialistisk. Det aner meg at det Moore vil frem til med historien slett ikke er å gi noen svar til hva som egentlig skjedde i 1888, eller å servere noen penny dreadful horror, men å filosofere om hvordan Jack the Ripper var med på å påvirke det århundret som skulle komme, en slags maur i maurtua som veltet hele lasset. Hva det er ripperen egentlig stilles ”ansvarlig” for stilles ganske åpent, og man føler best på de strittende nakkehårene hvilke uhyrligheter det hentydes til. Det første som falt meg inn var selvfølgelig The Grand Picture, Holocaust og verdenskrigene, utrenskningene og forfølgelsene som kom i tiårene etter. Det var det jeg tenkte Moore ville fram til, før mine egne innsigelser til en slik teori ble for tungtveiende. Visst må vel Alan Moore, skarp som bare faen, skjønne at holocaust og forferdelsene som kom slett ikke var noe nytt for det 20. århundre. At i Europa har protestantene slaktet katolikkene og utryddet hugenottene både titt og ofte, at fra tid til annen kastet *alle* seg over jødene, og at alle som en, i alle religioner og samfunnsklasser, kunne skylde på kvinnene. Dem kunne de steine og brenne på bål og hva det skulle være om de ikke underordnet seg. Jack The Ripper var lite annet enn barn av sin tid og sin kultur. Forskjellen som kom i det 19. eller 20. århundre ligger kanskje rett og slett bare i den industrielle revolusjonen. Når menneskene hadde anledning til industrialisert samlebåndsslakt, var det bare opp til den første og beste diktatoren å gi direktivet. Ingen med historisk forståelse kan påstå at selve ideen var ny.

Det er klart at skarpingen Alan Moore ikke er fremmed for dette. Men teksten hans indikerer det likevel – Jack the Ripper tok livet av noe mer enn de stakkars damene han slaktet. Så min første tolkning må nok kasseres. Svaret ligger nok snarere i underholdningsverdien denne massemorderen har. Jeg kjenner det igjen i meg selv. Ideen om Jack the Ripper har alltid gitt meg en slags ”tingeling sensation”, en følelse av avsky, men også nyskjerrighet. Vi har alle egentlig litt lyst til å rulle oss ned i galskapen, om ikke annet så for å definere oss selv som noe annet, ved å bli kjent med den.

Jeg tror det beskrives best i det som skjer i kapittel 10, når morderen har begått det siste, og mest bestialske, drapet. Syner begynner å stige opp i hodet på morderen, han ser seg selv i ulike situasjoner, i nåtid og fremtid. Til slutt står han, blodig, med liket ved sin side, midt i et kontorlandskap i det som virker som på sent 1990-tall, hvor menn og kvinner går rundt i dagligdags arbeidsmodus. Morderen ser forferdet rundt seg, og holder en forskrekket appell til omgivelsene. ”(…)Where comes this dullness in your eyes? How has this century numbed you so? Shall man be given marvels only when he is beyond all wonder? Your days were born in blood and fires, whereof in you I may not see the meanest spark! (…) See me! Wake up and look upon me! I am come amongst you! I am with you always! You are the scum of all preceeding you, yet seem indifferent to yourself. A culture grown disinterested, even in its own abysmal wounds. Your women all but show their sexes, and yet this display elicits not a flicker of response. Your own flesh is made meaningless to you. How would I seem to you? Some antique fiend or penny dreadful horror, yet you frighten me!” Han fortsetter sin monolog, før han henvender seg til restene av kvinnen han nesten har hakket til småbiter, omfavner henne, og erklærer sin kjærlighet og sine gode intensjoner ved det han har gjort mot henne, og avslutter jobben.

Det er kanskje ikke den samlingen av annus horribilis forrige århundre besto av, men den likegyldigheten som vi alle preges av i forhold til grusomhetene, som er arven, the legacy, eller hva man vil kalle det, fra symbolet Jack the Ripper, skjønt ideen om det ville skremt selv ham. For hundre og femti år siden skjedde det utvilsomt forferdeligheter i like stor grad som i dag, eller som på hvilket som helst gitt tidspunkt i historien. Men folk visste ikke nødvendigvis om det, de var gjerne ikke i stand til å forestille seg at det var mulig, engang. Og om de fikk uhyrlighetene beskrevet, ville de kanskje mistet forstanden.

I dag blir vi bombardert med uhyrlighetene fra alle kanter, hver dag, i alle medier, og lite sjokkerer visst. (I am come amongst you! I am with you always!) Men folk nekter seg selv å tenke på det. Jeg kan forstå det ganske godt. Det kan ikke bare kalles kynisme. Det kan kalles overlevelsesinstinkt. Jeg leste en gang en påstand om at Jens Bjørneboe tok livet av seg fordi han ikke hadde evnen til å stenge ute bestialiteten som verden består av. Om alle skulle hatt full innsikt og forståelse av all grusomheten vi blir servert hver dag, ville vi alle blitt gale. Vi stenger det ute. For hva hadde vært mer irrasjonellt enn at alle skulle bli gale? Vi kan jo ikke alle gå rundt og ta livet av oss, hver gang vi hører om krigen i Irak, voldtektene son skjer hver dag her i landet, når vi setter oss inn i hva som skjer i Palestina, eller når folk blir satt i fengsel for å være uenige eller for å se annerledes ut. Det som holder folk fra å bli gale, er at de ikke vier det en tanke, og at de holder seg i ro. Det som hindrer massehysteri er egoismen, at folk hindrer seg selv i å tenke på andre enn seg og sitt. Og samtidig er ingenting mer klart og tydelig enn at denne stilltiende samtykkelsen i galskapen, den som holder på forstanden hos folk, er det sikreste selvmord.

Folkesykdommen, det forskrekkeligste ved det 21. århundret kan oppsummeres i troen på at folket består av individer, og i at ett og ett individ jo ikke forandrer stort, og at dermed kan ingenting av konsekvens gjøres. Det er dette vår tids store ideologi belærer oss. Men det medfører ingen riktighet. Det eneste rasjonelle mennesket kan gjøre, er å protestere. Det eneste som kan redde verden og menneskeheten er at ingen aksepterer. No means no. Og individ + individ betyr overraskende snart folkebevegelse. ”Action, action is the soul of the world; not pleasure, not abandonment to feeling, only action; only by action does one become the image of God, the God who creates carelessly and carelessly rejoices in his work. Without action, all pleasure, all feeling, all knowledge is nothing but a postponed death” sa engang romantikeren Jakob Michael Reinhold Lenz. Jeg kan ikke annet enn å stemme fullhjertet i.

Om alt, eller noe, av dette er implisert i From Hell, skal jeg ikke forsøke å si noe mer om. Det som i alle fall er sikkert er at når en tegneserie inspirerer meg til en tankestorm og inspirasjon som jeg har fått, uavhengig av hva intensjonen måtte være, så må den rett og slett anbefales. Det forbauser meg ingenting om enhvær som har lest denne har fått noe annet ut av den, som gjerne skiller seg radikalt fra det jeg sitter igjen med. Det er slik kunst skal fungere.

0 Comments

Filed under 1