Wuthering in Hollywood

Jump to Comments

Bloggen lever! Eller, med tanke på temaet jeg skal føre i pennen i dag; Emily Brontë lever! Tilfeldighetene skulle ha seg slik at jeg i løpet av den siste måneden – tatarata - har sett både filmversjonen av Wuthering Heights fra 1939, klassikeren med Merle Oberon og Laurencea Olivier - OG versjonen fra 1992 med Juliette Binochet og Ralph Fiennes) - OG lest boken (på nytt). Når alt dette skjer på en gang betyr det selvfølgelig at jeg er litt mye ute på heden for tiden. (Men ikke så mye som du skulle tro! Jeg har nemlig også lest Stieg Larsons Menn som hater kvinner og Goethes Faust 1, sett fire sesonger av Buffy The Vampire Slayer og sett hele serien Twin Peaks i løpet av den siste måneden-isj og er faktisk like opphengt i alle disse tingene på samme tid. Med andre ord blir jeg for tiden ledsaget av djevelen mens jeg ser vampyrer og demoner overalt (som jeg selvfølgelig skal hacke datamaskinen til og finne ut absolutt alt om) - alt foregår på rim og rytme mens Ellen Dean (som av og til kalles Bob) står på kjøkkenet og overvåker meg for å fortelle alt (baklengs/forlengs) til tilfeldig forbipasserende om 25 år. Det er like kjekt som det høres.)

 Kanskje var det en artikkel jeg leste i The Guardian Review i august av Martin Kettle, med tittelen ”If Wuthering Heights is a love story, Hamlet is a sitcom” som førte til denne lille studien jeg har hatt for meg selv. Kettle tar blant annet for seg hvordan Hollywood forenkler og reduserer historien, og skaper myten om at det kun er en kjærlighetshistorie. Han skriver: ”The relationship between Catherine and Heathcliff is, without question, at the novel’s heart. But theirs is a much more complex, contradictory and unreconciled relationship than could be described as a love story. It goes far beyond romance, sexual attraction or even mutual dependence. In fact it would be hard to say how far the Catherine-Heathcliff relationship contains any of those qualities at all. Only death resolves it.“ 

Så når jeg nå har sett to av filmatiseringene (jeg trodde inntil nylig at det bare var den fra 1939 og den fra 1992, men det er altså også en versjon fra 1970 med Timothy Dalton som Heathcliff, en rekke TV-produksjoner og noen spanske og japanske produksjoner som jeg altså ikke har sett) blir spørsmålet: Hvordan forholder egentlig disse filmene seg til boka? Er de verd å se? Hva går du glipp av dersom du bare gidder å se filmene og ikke gidder å lese boka? Gidder noen å hjelpe meg å finne ut av dette? så angt har jeg kommet frem til følgende.

 

For de som ikke har sett filmene: De er vel verdt å se. Det er gode filmer og de er jo basert på en knakende god bok, selv om de ikke ER boken. For det er de på ingen måte. Er du av den typen som er redd suppete kjærlighetshistorier bør du styre langt unna filmen, men du kan trygt lese boken, for å si det slik. 

 

Filmen fra 1939 er den mest stormende og historisk sett tidsriktige, men den er også litt snodig. Den synes boken blir for kjedelig/komplisert/mørk/kompromissløs (stryk det som ikke passer) etter at Cathrine Linton dør, og derfor kutter de historien der. Cathy dør, og så dør Heathcliff også, sånn ca. to min lenger ut i filmen. Ingen andre generasjon, ingen Cathy jr eller Hareton eller sykelig og pjuskete Linton Heathcliff. Det er jo litt skuffende. Og det er kanskje det som bidrar sterkest til å redusere hele historien til Love Storyen mellom Cathy og Heathcliff. Likevel har filmen sider ved seg. Det var kanskje et fenomen sånn på 1930-tallet at absolutt alle som kunne lese allerede hadde lest boken (hva vet jeg) så dermed var det et mindre poeng å fortelle boken på nytt, bare med bilder. Man kan kalle filmen en slags nytolkning, som man så ofte gjør på teateret. Det gjør at det ikke bare blir en Readers Digest Revisited, men også en egen opplevelse, i alle fall i den grad man synes at nytolkningen er vellykket eller ikke. Når det gjelder denne boken tror jeg nok det mest dramatiske og bemerkelsesverdige rett og slett hadde vært å ikke lagt noe som helst i mellom, og fortalt historien slik den er.

 

Produksjonen fra 1992 går ganske langt i å fortelle historien slik den er. Når jeg nå har sett filmen mindre enn en uke etter at jeg leste boka, kan jeg bare si at den holder seg strengt til historien. Den forteller dessuten hele historien, og den forsøker på en måte å la det bli så mørkt som altså bare Emily tør å dra det. Men de lykkes bare rett og slett ikke. Hva er faktorene som gjør at det går på trynet? (Misforstå meg rett – det er en bra film, men om den hadde tenkt å være Wuthering Heights så har den ikke lykkes). Det kan jo hende at regissør Peter Kosminsky hadde nådd betrakterlig nærmere målet hadde han laget en TV-serie på fem-seks episoder på en time hver. Karakterene hadde ikke blitt så flate, og man hadde hatt bedre tid til å bli kjent med den langsomme hevnen og hatet i all sin gru. Men selv med dette inne i vurderingen tror jeg ikke det hadde funket. For det første hadde Kosminsky måttet finne en annen til å spille Heathcliff. Ekstremt Anonym har påstått dette ovenfor meg i lang tid, og selv om jeg har ikke vært enig, må jeg nå innrømme det, om enn av andre grunner enn EA har. Jeg vil nødig være alt for streng mot mitt hjertebarn Ralph Fiennes, men problemet er altså at denne mannen er alt for hot til å spille Heathcliff på en saklig måte. Det er mulig dette er en vel subjektiv vurdering fra min side. Men selv når Heathcliff viser seg fra sine aller mest grusomme sider (det vil si – så grusomt som det blir i filmen), når han sperrer inne og banker opp stakkars Catherine Linton og tvinger henne til å gifte seg med sønnen sin for å arve Thruscross Grange – selv da siklet jeg. Da har de valgt feil skuespiller. Oppriktig talt. Det er bare ikke troverdig, vi tror ikke på at han egentlig er ond. Bare misforstått, og litt snål og sint. “Alt han der trenger er en skikkelig god klem!” tenker man. Og for enhver som har lest Wuthering Heights er det åpenbart at gir du Heathcliff en “god klem” kommer han mest sannsynlig til å drepe deg. Ta arven fra deg, dine barn og deres barn, og torturere dem til de blir gale. Ca.

 

Dessuten er den alt for tam og tannløs. Den forstår ikke hvilken tradisjon boken er skrevet i. Filmen fra 1939 ivaretar villskapen og galskapen på en annen måte, de forstår at boken er inspirert av den romantiske perioden. Spesielt scenen hvor Cathy forstår at Heathcliff har dratt  sin vei er mye voldsommere i 1939(i 1992 tripper hun litt rundt på gårdsplassen). I 1992 er de rett og slett litt historieløse, og de har nok forvekslet Emily Brontë og Jane Austen pittelittegrann, og trodd at alle damer som skrev bøker på 1800-tallet gjorde det på samme måte, og dermed forvirret seg selv.

Men først og fremst tror jeg at grunnen til at filmatiseringene aldri virkelig får tak i Wuthering Heights, er at de er feige. Det overrasker meg hver gang jeg leser boka, hvor mørk den er. Jeg har en snodig tendens til å glemme hvor jævlig det blir, og for en suppe av hat og ondskap og evig smerte som kommer frem inni de sidene. Den er en storm å lese, selv om man har lest den mange ganger før. Som Martin Kettle sier; “Wuthering Heights is unfilmable”.

 

Denne posten har også en søsterpost på videobloggen min.

5 Comments

Filed under Poesi