On The Road Fantasy No. 65

Jump to Comments

I disse dager sitter jeg i en trailer på veien mellom Bergen og Saltdal. Det er en lang vei, og tankestrømmen lever sitt eget liv. Her er et av utfallene:

Klokken er 11. 35 en torsdags formiddag, vi har nettopp passert Vågå. Radioen spiller de merkeligste sanger, på en stasjon som jeg av en eller annen merkelig grunn aldri får inn i byen. Jeg finner frem en CD med random utvalg Madonna. Plata snurrer, og det skjer ikke noe mer på en stund, annet enn at jeg leser Nordhordaland som jeg kjøpte når vi tok ferga fra Oppedal til Lavik, mens små insekter blir knust mot frontruta.

Plutselig ser jeg og min far at det står noen i veikanten, en haiker med stor koffert. Jeg insisterer på å stanse, uten å se hvem det er, og min far bøyer av. Og godt er det, for haikeren er jommen meg ta Madonna, i egen høye person. Med lettere hakeslepp hjelper vi Madonna opp i traileren. Hun vil til Trondheim, litt sånn for å se seg rundt. Ingen spesielle planer, annet enn en liten haiketur i Norge. Hun har funnet ut at blant normenn (og blant islendere) kan man opptre som en relativt vanlig person, selv om man er Madonna. Dessuten håper hun at hun kommer seg ned til Oslo igjen før det blir mai, hvor hun skal holde en overraskelseskonsert. Hun blir smigret over platevalget vårt, og jeg forsikrer henne om at det var helt tilfeldig; ”Vi hadde ingen anelse om at vi skulle få møte deg her, Madonna”. Det blir litt allsang til ”Like a prayer”, en sang hun ikke har hørt på all den tid, før hun setter på sin uutgitte plate som enda ikke har fått noe navn. Jeg gir ros og ris, noe Madonna for det meste overser. Jeg må innrømme at med nermere ettersyn er Madonna helt klart en av de aller kuleste damene i verden.

Vi prater om løst og fast (jeg er disponert på en slik måte at jeg har vanskelig for å snakke om noe annet enn politikk, noe en kan kalle et sosialt handikap blant mange mennesker). Med Madonna holder jeg meg først og fremst rundt temaet feminisme. Og jeg må igjen medgi at den arrogante holdningen og de selvsikre svarene om alt og alle som hun gir, understreker at kulere dame skal en lete lenge etter. Hun lurer på hva slags vederlag vi vil ha for at vi gidder å ta henne helt til Trondheim, og vi understreker klart og tydelig at gleden helt og holdent er på vår side. Men, som jeg legger til – det erjo én ting. ”Jeg husker jo at du på spørsmålet om du er feminist svarte du på et TV-intervju en gang at du var ikke feminist, du var humanist. Likevel (jeg moter meg opp) – jeg jobber spesielt med denne ene feministiske gruppa – Kvinnegruppa Ottar. Jeg vet ikke om du har hørt om den?” Madonna hadde ikke det, og jeg forklarer litt rundt hva vi jobber med og hvem vi er. Det tar ikke lang tid, før hun til slutt sier: ”But off course I want to join your radical, semi-millitant feminist group, Kvinnegruppa Ottar!”

Og slik gikk det til da jeg vervet Madonna til Kvinnegruppa Ottar.

3 Comments

Filed under Feminisme, Musikk