Kompani Rouge + De Grønne = uheldig fargesammensetning.

Jump to Comments

I Bergen finnes det en Teatergruppe som heter Kompani Rouge. Personlig likte jeg tittelen “Rød Teatergruppe” bedre, men hver sin smak. I oppstarten var jeg med på noen øvinger med Rød Teatergruppe, men jeg løp min vei før første oppsetning, som var gateteater på 1.mai. Det var ikke bare at jeg fikk prestasjonsangst på morgenen på selve dagen som gjorde at min karriere som gateskuespiller fikk en brå ende, det var jo dagen etter det store bruddet. I tillegg skulle jeg jo henge med Helga, og en større opptreden som gateskuespiller ville ha vanskeliggjort slik henging. Helga er ingen fan av gateteater, og det legger hun ikke skjul på. Jeg må innrømme at jeg selv har et svært ambivalent forhold til gateteater. Gateteater kan bli veldig pinlig veldig fort. Men jeg stoler på Anna W, vår flinke instruktør, og hadde heller ikke hjerte til å si nei når hun ringte og spurte meg om jeg kunne stille opp på krystallnattmarkeringen.

Dagen før krystallnattmarkeringen, altså 8.nov, hadde teatergruppen øvingene sine. Vi skulle øve inn følgende scenario: Toget er kommet fram til teaterparken. Siste appellant holder sin tale, og applausen etter denne skulle bli avbrutt av de hvinende fløytene til fem politimenn med hvite masker (oss). De fem politimennene skulle storme frem fra mørket, og tvinge folkemengden tilbake på en linje, mens politioverhodet holdt en tale om at det er en terrorist på frifot, og be folkemengden være på utkikk etter mistenkelige ansikter, til dels mørkhudede eller folk med annerledes bekledning enn den vestlige. To av politikonstablene skulle så se den terrormistenkte blant folkemengden, rive den stakkars asylsøkeren (Runa) frem, banke henne opp, før Runa skulle holde en appell om at norsk asylsøkingspolitikk er rasisme.

Dagen etter gikk langsomt forbi, jeg var nervøs for min gjesteopptreden i teatergruppen. Vi hørte på appeller, gikk en eksepsjonelt lang og knotete togrute (fra festplassen, rundt lille lungegårdsvann, fram forbi biblioteket og togstasjonnen, igjennom marken, over torgalmenningen og opp til festplassen), og turen var kommet til den siste appellanten, Sondre Båtstrand.

Sondre Båtstrand.
Sondre er talsperson for Grønn Ungdom i Bergen. Sondre holdt en lang og grei appell, og han skulle avslutte den på forbløffende originalt vis, med å lese hele Arnulf Øverlands Du må ikke sove. Det er et ganske langt dikt (se her). Uheldigvis hadde Sondre mistet det siste arket av appellen sin, slik at han bare kom til det tiende verset i diktet. Han beklaget dette, kom med en henvisning til en nettadresse hvor alle kunne gå inn og lese resten av diktet, takket for seg, og det ble applaus. Teatergruppen var i gang.

Vi blåste som gale i våre fløyter, stormet fram, skremte småunger til de begynte å grine, fikk forsamlingen av forskrekkede ansikter og bekymrede demovakter til å trekke seg tilbake, og politioverhode Anna gjorde seg klar til å holde talen sin. Alt gikk strålende. Alt hadde gått strålende. Hadde bare ikke Sondre Båtstrand funnet resten av appellen sin.

Midt i vårt stunt fant Sondre ubarmhjertig fram til mikrofonen igjen. Midt i skuespillet fant Sondre det for godt å lese, i sakte tempo, de seks siste versene av Du må ikke sove. Vi sto og voktet på folkemengden, lykkelige over å ha hvite masker på oss. Så fant vi Runa, banket henne opp, og takket for oss.

Det er meget sannsynlig at jeg kommer til å tenke meg om to ganger, neste gang Anna ringer og spør om jeg vil være med på gateteater.

5 Kommentarar

Filed under Vetta faen-kategori