Kvinnekamp og klassekamp

Jump to Comments

Jeg har endelig begynt å lese på Simone deBeauvoirs Det annet kjønn. Jeg har ventet lenge, og grudd meg mye, til å lese den. Jeg forsøkte første sommeren jeg var hjemme i Saltdal etter at jeg flyttet til bergen, og jeg kom meg halvveis igjennom biologikapitlet, og følte meg traumatisert for livet og la boka bort i to år. Jeg tror ikke det er lurt å begynne på slike bøker for tidlig, det vil si, før man er i stand til å forstå hva hun snakker om. Det er jo uansett begrenset hvor godt utbytte man har av å lese en bok man ikke forstår et pøkk av.

Dessuten er det mye enklere når man vet at man ikke *må* lese den fra perm til perm, men kan dele den opp ved å ta noen kapitler av gangen. Jeg har nå lest innledningen, kapitlet om den historiske materialismens synsvinkel, endel av historiekapitlene, og kapitlet om narsissisme. Det har vært en stor opplevelse. Jeg har blitt slått i bakken gjentatte ganger. I går gikk jeg rundt i en halvtime og sa, med stor forbløffelse til meg selv: “Alt er annethet! Alt er annethet! Alt… Alt! Å! Herregud! Annethet!” Før jeg fikk vondt i hodet av alt jeg hadde forstått men ikke kunne forklare noen andre uten at de hadde lest det samme som meg, og måtte sette meg ned for ikke å falle, nermest. Det var en stor opplevelse. Det er en tykk bok, og det er nok endel flere slike opplevelser der inne, og det skal bli kjekt å lese resten.

Jeg har også lest dette intervjuet som ble gjort med deBeauvoir 25 år etter at hun skrev Det annet kjønn. Spesielt dette likte jeg veldig godt:

“But it was within the anti-imperialist movement itself that real feminist consciousness developed. Whether in the anti-Vietnam War movement in America or in the aftermath of the 1968 rebellion in France and other European countries, women began to feel their power. Having understood that capitalism leads necessarily to domination of poor peoples all over the world, masses of women began to join the class struggle – even if they did not accept the term “class struggle.” They became activists. They joined the marches, the demonstrations, the campaigns, the underground groups, the militant left. They fought, as much as any man, for a nonexploiting, nonalienating future. But what happened? In the groups or organizations they joined, they discovered that they were just as much a second sex as in the society they wanted to overturn. Here in France, and I dare say in America just as much, they found that the leaders were always the men. Women became the typists, the coffee-makers of these pseudorevolutionary groups. Well, I shouldn’t say pseudo. Many of the movement’s male “heavies” were genuine revolutionaries. But trained, raised, molded in a male-oriented society, these revolutionaries brought that orientation to the movement as well. Understandably, such men were not voluntarily going to relinquish that orientation, just as the bourgeois class isn’t going to voluntarily relinquish its power. So, just as it is up to the poor to take away the power of the rich, so it is up to women to take away power from the men. And that doesn’t mean dominate men in turn. It means establish equality. As socialism, true socialism, establishes economic equality among all peoples, the feminist movement learned it had to establish equality between the sexes by taking power away from the ruling class within the movement, that is, from men. Put another way: once inside the class struggle, women understood that the class struggle did not eliminate the sex struggle.”

Det taler for seg selv og trenger knappest noen kommentar, annet enn at hun fremdeles har veldig rett og at ting ikke har forandret seg så veldig mye, når alt kommer til alt.

Éin kommentar

Filed under Politikk