På demonstrasjonen for Libanon og Palestina i går holdt jeg, Rima Keblawi(rett stavet?) og Audun Herning appeller.
(Se Mathias sin blogg for flere bilder). Det var 300-400 folk i demo, vi fant ut at det ikke var nok til å gå i demotog, men punktdemo ble det.
Jeg får litt følelsen av å eie demoen lixzm, når jeg ser på meg selv, som står der og taler til forsamlingen foran parolen jeg har malt.
Jeg er riktig fornøyd med min egen innsats. Og appellen min:
Hei folkens. Jeg hetet Katarina Storalm.
Så. Det er altså en krig. Denne krigen hadde en våpenhvile. Våpenhvilen varte fra mandag til i dag morges. I går kveld, når jeg skrev denne appellen, skrev jeg at det var et åpent spørsmål om noen kom tel å bryte våpenhvilen. Jeg skrev at ”Israel har ikke nådd alle målene de hadde satt seg ved invasjonen av Libanon. Og et forsøk på å avvæpne Hizbollah, når Hizbollah (og myndighetene i Libanon) sier at det finner vi oss ikke i - kommer til å ende i grining. Så jeg personlig hadde lite tro på at denne våpenhvilen kom til å vare veldig lenge. Jeg fikk visst rett i det. Våpenhvilen er brutt, I morges satte Israel inn soldater ved Baalbek ved grensa til Libanon, og disse soldatene brøt sammen med Hizbollah-aktivister i dag. Våpenhvile har visst ikke så mye å si når du e Israel.
Men så var det heller ikke våpenhvilen jeg har kommet her for å snakke om. Hvorvidt våpenhvilen hadde kunnet gått bra eller dårlig er ærlig talt ikke så interressant, bortsett fra at nå vet vi at det går dårlig med den, og det kommer til å føre til enda mere elendighet, men om det hadde gått bra med våpenhvilen, så hadde den ikke løst på det som egentlig er problemet her. Den forandrer ikke noe på hva Staten Israel er grunnlagt på.
En våpenhvile mellom Israel og Libanon hadde ikke gjort det bedre for palestinerne på vestbredden eller i Gaza. 160 stykker er blitt drept i Gaza de siste ukene. 30 av dem er barn. Situasjonen i Gaza er verre enn på mange år. Hva grunnen skulle være, til at denne krisen bare har forsvunnet fullstendig fra medias søkelys de siste ukene, kan man jo berre spekuler i, om det er lite posh å skrive om folk som er inneburet og som ikke har mat og vann, og som må springe hver gang det kommer et bombefly, - ja, det e godt mulig det er lite posh. Jeg er ikke mediaekspert, jeg veit ikke hvilke medietaktiske vurderinger man gjør i rapporteringene av lidelse. Men om noen her har gått rundt og trudd at berre fordi alle nyhetene handler om Libanon så skjer det ingenting med palestinerne, så tar dere altså grundig feil. I natt har Israel arrestert den demokratisk valgte palestinske visestatsministeren, Naser al-Shaer. Over 20 palestinske regjeringsmedlemmer sitter i israelske fengsel, og over 10 000 palestinere sitter uten lov og dom i israelske fengsel. Det e ikke bare bare å bo så nærme guds utvalgte folk. Det virka faktisk som at FN og NATO har godtatt at palestinerene kan ha det på et sånt vis.
Og en våpenhvile mellom Israel og Libanon har altså lite å si for palestinerne så lenge de blir fengsla uten lov og rett, innesperret på et landområde og sultefora. -Og så lenge verden har tenkt å tie det palestinske folket i hjel.
Palestina og Libanon har altså vært nokså uheldige når de fikk tildelt nabo. De fikk en kolonimakt som nabo, en kolonimakt som gjerne vil kolonisere sine naboland. Folk snakker om to parter og at begge parter har skyld i utviklingen i midtøsten. For meg er det rimelig klart at når man har en kolonimakt som nabo, som med jevne mellomrom invaderer landet ditt, så kommer det etter hvert til å bli knussel. Det var ikke Hizbollah sin kidnapping av israelske soldater som åpnet opp for invasjonen av Libanon. San Fransisco Cronikle kunne allerede tidlig i vår rapportere om en høytstående Israelsk offiser som presenterte detaljerte planer om angrep på Libanon. Lenge før Hizbollah kidnappet de soldatene var Bush og hans administrasjon informert om Israels planer om å invadere Libanon. Soldatkidnappingen var bare et påskudd for å sette i gang med aksjonen. Kanskje det er derfor Israel sett inn bakketroppa no. Det er sikkert ikke bare enkelt å stanse et av verdens største krigsmaskineri når det først har begynt å rulle og gå.
Men derfør står jeg altså her. Derfor deler jeg ut løpesedler og derfor henger jeg opp plakater. Jeg er så eitrandes førbanna på at det her skal få lov å skje.
Når jeg deler ut løpesedler, og når jeg diskuterer dette med vanlige folk, så e det *så* mange som trekker på skuldrene og spør meg hva slags forskjell de kan gjøre. Det er så mange der ute, som går rundt å si dette til seg sjøl, ”jeg kan ikke gjør noen forskjell”, det er så mange at om denne horden faktisk hadde forstått hvor mange de er, og slått seg sammen , og funnet ut at jo vesst kan vi gjøre en forskjell, og gjort noe, så hadde de satt himmel og hav i bevegelse. Ah, denne avsindige makta som ligger hos dem som bare ser seg selv som en person, men som egentlig e en heil horde! Vi må nå ut til dem, fortelle dem for en enorm forskjell de kan gjøre, og om vi greier det, så trur jeg jaggu meg ta vi hadde løst både dette problemet og faktisk de aller fleste problemene her i verden.
Takk for meg.
Leave a Reply