Syd barrett er død, dophuet døde av diabetes, 60 år gammel. På et vis blir jeg veldig trist, men tross alt er det på mange vis andre gang geniet dør, første gang var da han var på LSD-kjøret på 70-tallet, og nå altså på skikkelig også.
Syd Barrett er mannen som kom på navnet Pink Floyd, og han var primus motor bak det vanvittig gode albumet The Piper at the Gates of Dawn. Livshistorien til Syd kan du lese bl.a. her, og sikkert masse andre steder også. Flaks, så slipper jeg å skrive masse om det først.
Jeg oppdaget Syd Barrett i… ja - jeg tror det var i september 2002, da var på søsterhjemmet på Vensmoen i Saltdal, jeg og Håvard var på besøk hos Håvards nabo Leif André, for å se Crazy Diamond, en doku om Syd. Jeg trenger kanskje ikke fortelle at dette var en helt vanvittig bra doku om Syd Barrett. (Jeg går ut fra at den blirsendt på nytt nå, når karen er død. Den må alle se, og om noen kan ta den opp til meg,
blir jeg veldig glad. ) Jeg hadde aldri hørt om fyren før, og *knips*, jeg var hekta. I et helt år hørte jeg nesten ikke på noe annet. jeg leste alt jeg kom over av saker som handlet om Syd, og funderte masse, masse på dette om hvordan et geni kan bli ødelagt, og forsvinne.
Syd og Rød Ungdom kom ca på samme tid til meg, og Syd og Rød Ungdom har veldig mye med hverandre å gjøre i mitt hode. Jeg hadde kjøpt Piper at The Gates of dawn fire dager før jeg meldte meg inn i RU, og hørte på plata under store deler av Manifest 02. Sanger som Apples and Oranges, Effervescing Elephant, Gigolo Aunt - og ikke minst Bike, er sanger du bare *må* høre.
Sukk. Alle de store dør, snart er det vel Dylans tid. Rolling Stones mikser hjerneoperasjoner og europaturneer som om det skulle være babygrøt, Tom Waits er en gammel, gammel mann, og det samme er
faen meg sant om Lou Reed og Bowie, skjønt jeg tror de siste her har noen flere
år på seg enn de første. Jeg ser for meg opptelling her inne på storalmbloggen, mens
vi venter på at alle de store heltene skal dø, uten at man kan gjøre så mye med det,
og uten at man får sagt hei og hallo til gamlekarra heller.
auf viederscen (betyr hadet på tysk), og på gjensyn.
4 Kommentarar
juli 13, 2006 ved 6:56 pm
De største musikkgeniene er allerede døde, Katarina (sjekk bloggen min om ikke så lenge). Jeg kommer ihvertfall ikke til å felle en tåre når sionisten Dylan dør!
juli 13, 2006 ved 11:03 pm
Hah! Det er bare tantefjas! Du vet åpenbart ikke hva du går glipp av!
juli 14, 2006 ved 11:40 pm
Pøh Katarina! Så Mick Jagger og Paul McC. og alle de der holder koken fortsatt??? Hadde de enda dødd for tretti år siden, hadde de kanskje blitt husket med verdighet.
Og sionist-Bob Dylan skal vi ta en annen gang!
juli 14, 2006 ved 11:42 pm
Nå har jeg kalt Bob Dylan for sionist to ganger allerede, observerer jeg, ja. Han er ikke såååå ille, men jeg skal fortelle om en artikkel jeg leste
Leave a Reply