Hvær sin egen kimære

Jump to Comments

Et gammelt dikt jeg måtte lete opp igjen når jeg plutselig leste at kimære betyr blendverk. I tre år har jeg lurt på hva kimære betydde. Og så måtte jeg legge det ut her, for jeg er jo så glad i å dele inntrykk og følelser som jeg tror mine revolusjonære venner vil kjenne seg igjen i.

   Hvær sin egen kimære

  -Under en veldig, grå himmel, på en stor og støvete slette, uten veier, uten gress, uten en eneste tistel, uten en eneste brennesle, møtte jeg flere menn som vandret krumbøyde avsted.
     Hvær og en av dem bar på ryggen en enorm kimære, like tung som en sekk med mel eller kull eller som oppakningen til en romersk fotsoldat.
     Men det grufulle dyret ingen livløs byrde; tvertimot klamret og knuget det mannen med sine smidige og sterke muskler. Med to store klør huket det seg fast i brystet på sin ganger; og med sitt fantastiske hode raget det over mannens panne, som en av disse forferdelige hjelmer de gamle krigere brukte for å gjøre fienden skrekkslagen.
     Jeg henvendte meg til en av disse menn og spurte ham hvor de hadde tenkt seg på denne måten. Han svarte at det visste hverken han eller noen av de andre noe om; men at sannsynligvis var de på vei et eller annet sted, for de ble jo drevet av en uimotståelig trang til å vandre videre.
     Det var merkelig; ingen av disse menn så ut til å være irritert av dette villdyret som hang rundt halsen og klamret seg til ryggen; det var som om de betraktet det som en del av seg selv. Disse trette og alvorlige ansikter viste ingen tegn til fortvilelse; under en himmel fyllt av lede, med føttene slepende i støvet av jord like øde som himmelen, vandret de avsted med et oppgitt utrykk lik mennesker dømt til alltid å håpe.
     Og opptoget gled forbi meg og sank ned i horisontens dis på det sted hvor jordklodens runde overflate unndrar seg menneskers nyskjerrige blikk.
     I noen øyeblikk var jeg oppsatt på å ville forstå dette mysterium, men så slo den uimotståelige Likegyldighet ned i meg og jeg ble enda dypere nedtynget enn noen av dem som bar sine knusende kimærer.

     Charles Baudelaire.

Éin kommentar

Filed under Poesi