Kommunisten Katarina

Jump to Comments

Jeg har ikke noe bedre tid til blogging selv om det er sommer. Men her er et innlegg jeg har skrevet til RU, som sto i sist internblad.

Hvorfor kaller Katarina seg kommunist?

Nei, det er ikke bare fordi menn på byen synes det er utrolig sexy når en mørk og vakker dame kommer bort til dem, smiler mystisk, og med mørk stemme sier: ”God dag - Jeg er kommunist. Blir du med hjem for å diskutere profittratens fallende tendens?” Det har også andre grunner, selv om at jeg må innrømme at nevnte eksempel er en veldig god grunn. Jeg har faktisk politiske og – hold deg fast – historiske grunner for å kalle meg kommunist. La oss ta det siste først. Og følg godt med på påstand nummer en: Sovjet kalte seg ikke kommunistisk. Kina kalte seg ikke kommunistisk. Begge kalte seg for sosialistiske regimer.

Hva? La meg forklare: Sosialister, kommunister og revolusjonære i dag er for det meste enige om at det finnes små lysglimt av sosialisme rett etter den russiske og kinesiske revolusjonen. Blant annet står det i Rød Ungdoms En sosialisme for vår framtid følgende beskrivelse av Sovjet like etter revolusjonen:
”Bolsjevikene legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene - de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) - arbeidsfolks egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak - for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.”
Det samme med Kina, for å sitere Jens Bjørneboe når han spør seg om hva som var det mest tydelige framskrittet ved den kinesiske revolusjonen: ”Det lå ikke lenger døde barn på gaten om morgenen”, de hadde med revolusjonen fått mat og tak over hodet.

Men så er alle veldig enige i at det gikk rimelig raskt nedover, med antidemokratiske grep begrunnet av ”unntakstilstand”. Den historien skal vi ikke gå nærmere inn på her, denne teksten handler nemlig om at disse landene aldri var kommunistiske, men sosialistiske.

Men det krever at vi har noen ting inne: Som vi vet, går den marxistiske historiske utviklingsteorien ut på at man har hatt følgende historiske utvikling: først hadde man urkommunismen, så fikk man slavesamfunnet, så fikk man føydalsamfunnet, og så kapitalismen, hvor vi fremdeles er stuck. Overgangen mellom hver av disse har ikke vært spesielt rolige, men har skjedd gjennom ulike typer revolusjoner. Videre la Marx en teori om at utviklingen framover ville være at man gjennom en sosialistisk revolusjon ville få et sosialistisk samfunn, og når dette var høvelig stabilt kunne man tre inn i det klasseløse, kommunistiske samfunnet (med mindre det skjer en kontrarevolusjon/reform, som er det som har skjedd i alle sosialistiske stater til nå).

I Marx’ sosialistiske samfunn har man en ledelse, som i det kapitalistiske samfunnet, men med forskjellen at ledelsen i det sosialistiske samfunnet også har kontroll over økonomien(veldig viktig). Etter hvert gir ledelsen makten fra seg til folket, som kan forvalte makten i passe store områder, kommuner eller lag, slik at alle kan bestemme over sine egne liv – kommunisme. Jeg minner om at dette er teoriforenkling av verste sort, og jeg ber folk om å sette seg nøyere inn i dette selv, for eksempel ved å lage studiesirkel. En tekst kan fort bli veldig lang om man skal forklare dette nøye, Marx kom kjapt opp i 989 sider, og det var bare i første bind av Kapitalen. Det har jeg verken tid eller plass til å gjøre her.

Derfor skjærer vi igjennom, og kommer oss rett til poenget: Jeg heier på det klasseløse samfunn - kommunisme. Et sånt samfunn har aldri eksistert, det eneste som har eksistert er sosialistiske stater. Jeg kaller meg kommunist, fordi begrepet sosialist gir meg hetta. Stalin, Mao, Enhver Hoxa - alle kalte seg selv sosialister (I tvil? GÅ TIL KILDENE!). Terrorregimene deres var ”sosialistiske”. Under sosialismen har man en liten gruppe folk – som har makt – og makt korrumperer.

Jeg har ingen tro på at man etter revolusjonen kan hoppe rett til kommunismen – å tro noe sånt er rimelig dumt. Men å si at vårt endelige mål er sosialismen, er like dumt, mener jeg. Hvorfor blir de sosialistiske statene kalla kommunistiske i dag? (og hvorfor er egentlig ordet sosialist så lite påvirka av at Hitler kalla seg nasjonalsosialist?) Dette spørsmålet krever et langt og grundig svar, og jeg kan gå inn på det senere. Men helt enkelt kan man si det med Braveheart:
”I shall tell you of William Wallace. Historians from England will say I am a liar, but history is written by those who have hanged heroes. The king of Scotland had died without a son, and the king of England, a cruel pagan known as Edward the Longshanks[...]”
Og så videre. Seierherrene skriver historien. Og Katarina kommer til å kalle seg selv kommunist til hun får sprekk i membranen. Og hva er grunnen til at jeg tar det opp? Jo, fordi jeg er så jævla lei av at seierherrene skal få lov til å forme hodene og virkelighetsforståelsen vår.

Katarina Storalm,
Bergen Rød Ungdom.

2 Kommentarar

Filed under Politikk