De aller fleste studenter har det på dette viset: en gang i året blir man kastet ut i arbeidslivet, man må (i mitt tilfelle på rimelig kort tid) finne seg en jobb. og tjene penger i to-tre måneders tid. Dette kan være en traumatisk affære.
Jeg har fått meg ekte burgerproletariat-jobb: jeg jobber med å selge pølser og porno på Narvesen. Som sagt er dette en ganske traumatisk opplevelse, når men har isolert seg på en lesesal/på politiske møter aldri så lenge. (kanskje det er dette som er intensjonen med sommerferien - å møte verden i noen få måneder?). Jeg har ikke jobbet på stedet i mer enn to uker, og allerede i går var det kjempekrise - og snill pike som jeg er sa jeg "jadda! såklart kan jeg jobbe 12,5 timer i 30 varmegrader med først et tonn masete tyske turister og så enda et tonn med dobbelt så masete pissfulle striler(+ en og annen masete tysk turist)! Det går helt fint det! Null problem!".
Det gikk bra, dagen gikk over, jeg overlevde, trass i at jeg som *ekstrahjelp* ikke får overtidsbetaling.. I dag, dagen etter, var jeg på jobb igjen kl. 13.00. Sjefen kalte meg et arbeidsjern, og det er jo kjekt (skjønt - overtidsbetaling hadde også gjort seg).
Men jeg tenker jo, når jeg står der, at dette er virkelig bra for den revolusjonære karakteren. (Ooh herrlich å få komme med en *så* pompøs setning). Det er noe i der med å sjølproletarisere seg for å identifisere seg med arbeiderklassen. Etter bare 14 dager på jobb på Narvesen føler jeg allerede at kampviljen for arbeiderklassen har styrket seg betraktelig. I fjor leste jeg Barbara Ehrenreichs "Kjøpt og underbetalt", og den handler jo også om sjølproletarisering. Sjølproletarisering for økt solidaritet med arbeiderklassen, og for å spre denne brennende følelsen av indignasjon til folk(les: de som ikke jobber, men leser - mao akademikerne). i fjor jobba jeg jo også på sykehjem, og det styrka jo også den revolusjonære karakteren, men jeg tror faktisk erfaringene med jobbing på Narvesen vil vare lenger enn indignasjonen over sykepleiernes jobbetilstand på et lite og koselig sykehjem i Kvam midt i Hardanger.
Jajaja. Jeg har fått telefon igjen, folkens! Samme nummer som jeg hadde forrige uke. Og jeg har et nokså stort sosialt behov etter å ha vært uten telefon i ei uke! Ring meg(for jeg har nesten ikke nummeret til noen)"
Og til slutt:
There's a man in the theatre with girlish eyes
Who's holding my childhood to ransom
On the screen there's a death,
there's a rustle of cloth
And a sickly voice calling me handsome
There's a man in the theatre with sly girlish eyes
On the screen there's an ape, a gorilla
There's a groan, there's a cough, there's a rustle of cloth
And a voice that stinks of death and vanilla
This is a secret, mauled and mangled
And the coins in my pocket go jingle-jangle
Do you love me?
Do you love me?
Do you love me?
Do you love me?
Fra Do you love me part 2 (Nick Cave)
Leave a Reply