Noen ganger har jeg Tori Amos-øyeblikk.
For det meste synes jeg faktisk det er skremmende når det skjer, og jeg kan bli sittende og hyperventilere. I dag måtte jeg faktisk rope litt.
I går satt jeg på togstasjonen i Bodø og ventet på toget tilbake til Saltdal. Over høyttalerne oppfatter jeg sånn delvis en sang fra åttitallet,
Don’t push too far
Your Dreams are china in your hand
Don’t wish too hard
Because they may come true
And you can’t help them
Og likheten til Tori Amos’ China som kom ut på platen Little Earthquakes slo meg, og jeg tenkte at dette måtte jeg undersøke nærmere. Tanken var glemt i ca samme øyeblikk som jeg tenkte den, men allerede i dag kom jeg på å googe China in your hand når jeg står midt i klesvasken, og leser ”Made in China” på en lapp. iPoden min står og shuffler mellom sine 9500 (og noe) sanger. Og i samme øyeblikk jeg trykker ned ”enter” på google-søket etter China in your hand, er Woodie Guthrie ferdig med I’m so lonesome I could cry. Og Tori’s China strømmer ganske tilfeldig ut fra høyttalerne.
Creepy.
Det viser seg at T’Pau’s China in your hand, som jeg aldri har lagt spesielt mye merke til, handler om Mary Wollstonecraft Shelley’s Frankenstein, og det viser seg at sangen er kjempeinterresant. Det er nesten litt som den gangen jeg oppdaget at Kate Bush’s Wuthering Heights faktisk HANDLER om Wuthering Heights, hvorpå jeg spilte Wuthering Heights på repeat to dager i strekk.
Tori Amos’ China handler om et forhold som er blitt kaldt, eller som kanskje bare aldri har vært varmt, og at det er hans følelsesmessige avstengthet som er umulig å bryte igjennom. Litt som å skulle bryte seg igjennom den kinesiske mur.
China
decorates our table
funny how the CRACKS don’t
seem to show
I og med at denne sangen har passet på de aller fleste forhold jeg har vært i, har denne sangen etterhvert fått en slags universell gyldighet. Hvor ofte har jeg følt på en avstand og en kaldhet i forholdet jeg har vært i? Det har til tider vært slik at jeg har innbilt meg at det er slik det skal være, at de fleste forhold er slik, og at om det finnes forhold som virker bedre, så er det fordi man sammen har overvunnet avstanden. Det skal kanskje sies at jeg i stor grad har vært tiltrukket av en slik kaldhet, en kynisme, en Byronic hero med vanskelig bakgrunn, og at jeg har sett meg selv som en ridder i skinnende rustning som skal åpne opp avstengte menn, make them feel.. Masochistisk nok.
Så – referer tekstene til hverandre?
China in Your Hand spinner videre på historien om en skapning som er skapt av mennesket, som er barnslig i en voksen kropp, fremmed for sin egen fortid og det som er menneskelig, men samtidig selv grunnleggende menneskelig – ensom, nysgjerrig, hevnlysten, og naiv. Frankensteinmonsteret’s monsterlighet består mye av at han er et barn i en voksen kropp, han har ikke erfaring med andre mennesker, han kan ikke de sosiale reglene. Og så er han visstnok stygg.
Min egen hardkjøpte erfaring med menn som er kalde og avstengte, er at når man skreller bort alle halvgode, småmytiske forestillinger de har om seg selv(og vil at andre skal ha om dem), bunner problemet i at de føler seg som en fisk på land i enhver sosial setting. Det er bedre å gi inntrykk av at de er overlegen intellektuelt eller at de har en dyp og mystisk natur som de ikke liker å snakke om. Fordi at hadde du vært like intellektuell og mystisk hadde du bare forstått. Dette kan de gjemme seg bak, og med det, uten større unnskyldning være taus og usosial. Når det dype og mystiske skalkeskjulet ikke holder lenger, kan de unnskylde seg med at det er på dette viset de alltid har vært, det er deres natur, å forandre på dette vil være falskt mot den det selvbildet de har bygd opp for seg selv. Å skulle lære seg de sosiale reglene er så lite… dem.
Vår alles store helt, Mr.Darcy, virker jo i utgangspunktet litt som et monster, og det hele bunner i hans egen manglende forståelse av sosiale situasjoner. Mens han egentlig bare vil holde seg for seg selv, tramper han i realiteten intetanende rundt i salaten, og tråkker folk på tærne i øst og vest, og blir oppfattet som den mest ufyselige person Hertfordshire noen gang har sett. Og som Eliza Bennet sier når hun blir spurt om sitt førsteinntrykk av Mr.Darcy:
“You shall hear then — but prepare yourself for something very dreadful. The first time of my ever seeing [Mr.Darcy] in Hertfordshire, you must know, was at a ball — and at this ball, what do you think he did? He danced only four dances! I am sorry to pain you — but so it was. He danced only four dances, though gentlemen were scarce; and, to my certain knowledge, more than one young lady was sitting down in want of a partner. Mr. Darcy, you cannot deny the fact.”
“I had not at that time the honour of knowing any lady in the assembly beyond my own party.”
“True; and nobody can ever be introduced in a ball room. Well, Colonel Fitzwilliam, what do I play next? My fingers wait your orders.”
“Perhaps,” said Darcy, “I should have judged better had I sought an introduction; but I am ill qualified to recommend myself to strangers.”
“Shall we ask your cousin the reason of this?” said Elizabeth, still addressing Colonel Fitzwilliam. “Shall we ask him why a man of sense and education, and who has lived in the world, is ill qualified to recommend himself to strangers?”
“I can answer your question,” said Fitzwilliam, “without applying to him. It is because he will not give himself the trouble.”
“I certainly have not the talent which some people possess,” said Darcy, “of conversing easily with those I have never seen before. I cannot catch their tone of conversation, or appear interested in their concerns, as I often see done.”
“My fingers,” said Elizabeth, “do not move over this instrument in the masterly manner which I see so many women’s do. They have not the same force or rapidity, and do not produce the same expression. But then I have always supposed it to be my own fault — because I would not take the trouble of practising. It is not that I do not believe my fingers as capable as any other woman’s of superior execution.”
Så selv om de to tekstene kanskje ikke direkte refererer til hverandre, vil jeg påsta at de peker I same retning. Og en annen ting som peker mot China in your hand er at på det store og fine samlealbumet A Piano står China like under Tear in your hand.
Tilfeldig? Neppe.
Det ble litt mye tekst og ite bilder på slutten av eventyret, (de ble aldri mer enn skisser) og så måtte jeg jukse littegran og bruke noen skisser i stedet for ferdige tegninger helt mot slutten der, for å bli ferdig i tide, men jeg kan heller prøve å oppdatere med noen ferdigere tegninger etterhvert. Jeg er egentlig litt fornøyd, jeg 
